Arkiv 2011

Trondheim er en by i ytterkanten av verden. Den er så langt ute av synsranden at den snurrer som en passer rundt sitt eget sentrum, slik alle byer er solen i eget univers. Trondheim er den byen som man ser fra fjellet i den timen da lysene tennes og man i den klare luften skjelner beboelseskomplekset der nede: Hvor i byen det er tettest med vinduer, hvor den forgreiner seg i sparsomt opplyste veiter, hvor den samler hageskygger, hvor tårnet snurrer rundt seg selv og hvor elven snirkler seg som en slange ut mot fjorden, hvor de nye glassfasadene blinker med de siste solstrålene. Men Trondheim er navnet på den byen man ser på avstand: Stod man midt inne i den, ville det være en annen by. Egentlig burde hver av disse byene ha sitt eget navn. For det som finnes inni, under overflaten, bak lukkede dører, mellom mennesker, i de åpne byrommene – er en helt annen by enn den man leser om i avisen, som man ser fra konferansesalens vinduer, fra hotellresepsjonen, fra domkirkens souvenirbutikk, fra leilighetene med fjordutsikt eller passerer ved omkjøringsveien.

Inne på atelierene, blant hender i bevegelse og senkede øyenbryn, på de slitte benkene i bakgårdene, på kaféene, i utstillingsrommene, ved kjøkkenbordene, – i de rommene som til vanlig er lukket – foregår samtaler som man kan høre hvis man legger øret inntil. Samtaler som umerkelig påvirker hele byen og livet både innenfor og langt utenfor.

Det er disse menneskene – som fortsetter til tross for at oddsene er mot dem, de som tror selv om andre tviler, som tviler der andre tror, som sjelden tjener penger – men alltid arbeider, som handler etter dyp overbevisning og dyp tvil, som balanserer på kanten, som heiser det unyttige til topps i flaggstangen, som konsentrerer seg om detaljer andre overser, de som lager det som setter tankene i bevegelse, får deg til å føle, utfordrer deg, kjeler med deg, kakker deg i kantene, runder av hjørnene, får deg til å le, som er dypt alvorlig, som snur på flisa, som får deg til å handle istedet for å stoppe, som får deg til å stoppe opp, som får deg til å studere ditt eget blikk, som får deg til å tro om igjen, som får deg til å gråte, som setter deg ut, som får deg til å strekke deg, som får deg til å lytte, som lar seg fascinere, som vrir på alt, som får deg til å vri deg vekk, de som gjør alt det der tullete, som får deg til å riste på hodet, de som legger andre ting til grunn, de som ofte er i forkant, de som ikke har definisjonsmakt – men som ofte definerer i etterkant.

Dette er den usynlige byen. Det meste av året ligger denne byen bak lukkede dører. Men en helg i måneden oktober åpner denne byen dørene, de usynlige kommer til syne, den delen av byen som gjør byen hel og livet verdt å leve. Denne hele byen burde få sitt eget navn, denne byen er også Trondheim.

Sissel M Bergh (med støtte fra Italo Calvino)